Dagene før Mai

Dette er den andre boken jeg har lest i forbindelse med bokbloggerturneen. Denne gangen er det debutanten Sanne Mathiassens bok som står for tur! Dette innlegget skulle egentlig blitt lagt ut i går, men på grunn av at jeg har vært sjuk, ble det ikke det. Beklager.

Jeg vil ikke sove.
Likevel sovner jeg.
Og så drømmer jeg om ham igjen. Om pappa. Om havet og mørket. Om regnet og lange dager i mai. Om Aksel som står dryppende våt nede ved båten og venter på meg. Venter.

Handlingen i denne korte romanen er lagt til en liten bygd i Nord-Norge. Hovedpersonen, ei ung jente, sliter med å bearbeide sorgen etter at faren hennes druknet. Hun har nettopp blitt dumpet av kjæresten, og moren hennes er fjern av sorg. Så en dag dukker Ensomheten opp, og han nekter å la henne være i fred.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal si om denne boken, eller hvor jeg skal begynne. Jeg likte ikke denne romanen, samtidig som jeg likte den! Boken var skrevet på et enkelt, men nydelig og poetisk språk. Her er et eksempel: ”Det lukter salt og gammelt. Sommer og vind. Stille som dype skoger og forlatte tjern.” Boken er full av slike beskrivelser som gjør at jeg kan kjenne den friske sjølukten og høre måkeskrikene.
Teksten er delt opp med bare et par linjer på hver side. Et virkemiddel som jeg ikke synes fungerer. Det var fryktelig forstyrrende, og ødela all rytme, samt hindret meg fra virkelig å føle handlingen. Jeg savner mer handling i boken, og dessuten sterkere personbeskrivelser. Mangel på dette gjorde at boken ble litt lang og kjedelig. Når man leser bak på boken forventer man liksom mer, av den, uten at jeg kan definere hva mer er. Har en følelse av at Dagene før Mai hadde gjort seg bedre som enten en novelle eller en kortere bok. Jeg anbefaler den, men les den for språkets skyld, ikke handlingen!

Ta en titt på innlegget som ble skrevet om den på mandag av The Witch of the North eller det som ble lagt ut i dag av Secret Pages om du vil lese mer om den!

~Lene